Tips en vennTips en vennSkriv utSkriv ut
 

Har verden nok vann?

Spørsmålet var tema for verdens vanndag, men er et av verdens aller viktigste hver eneste dag. Vann er grunnleggende for å overleve, og vann er på ett eller annet vis et element i enhver verdiskapning.

Det er ikke merkelig at vann derfor er årsak til tallrike konflikter. Mens vi i Norge er raust tilgodesett av naturen, er vannmangelen akutt i store deler av verden, og vannkvaliteten ofte helsefarlig. Fordelingen av det tilgjengelige ferskvannet er svært ujevn, både geografisk og med årstidene. Jordens tørre områder, hvor det er varig eller periodisk vannmangel, utgjør en tredel av landarealet, og har nær 20 prosent av befolkningen. Og dette er en del av befolkningen som også øker raskt.

Vannbruksproblemer
Bare rundt halvdelen av verdens vannressurser regnes som utnyttbare i praksis. Noe renner av i tynt bosatte strøk, mye går tapt under flom, og vannkvaliteten setter sine grenser. Allerede bruker menneskeheten ca. 15 prosent av de totale tilgangene. Rundt 70 prosent av verdens vannforbruk går til landbruket, og i særlig grad til kunstig vanning. Effektiviteten i irrigasjonsanleggene er ofte lav, og bare 30-40 prosent av vannet kommer plantene til nytte. Resten infiltrerer til grunnvannet gjennom utette irrigasjonskanaler, fordamper eller går tapt på grunn av ukontrollert forbruk. Jordbruket skaper i mange land problemer med vannkvaliteten på grunn av overgjødsling og overforbruk av plantevernmidler. Et utsagn fra International Rice Research Institute viser alvoret: «Verden går mot en matkrise, og vi kan ikke ta ut mer vann for irrigasjon».

De resterende 30 prosent av vannforbruket i verden er likelig fordelt mellom husholdninger og industri.
Vi regner med at ett av tre mennesker i utviklingsland mangler sikker vannforsyning og tilfredsstillende sanitærforhold. Vannforurensning er skyld i at 25 millioner mennesker dør hvert år, og vann er smittevei for svært mange sykdommer. Selv i Norge regner Folkehelsa med mellom 200 000 og 300 000 sykedager årlig som følge av vannbårne sykdommer.

Og vannforbruket øker raskere enn befolkningen, særlig fordi kravene til personlig komfort og bruk av vannkrevende teknologi i husholdningene øker. Siden 1940 har verdens befolkning blitt fordoblet, men vannforbruket er firedoblet. Verdens befolkning ventes å øke fra dagens 5,7 milliarder til 8,3 milliarder i 2025, og rundt 10 milliarder i 2050. Skulle befolkningsprognosene slå til, og vårt individuelle vannforbruk dessuten øke som hittil, vil verden nesten bokstavelig talt gå tørr rundt midten av det kommende århundre. Vi vil da ha tatt i bruk den halvdelen av de totale ressursene som vi i dag regner som praktisk nyttbare.

Situasjonen forverres ytterligere av at stadig flere mennesker bor i byer. Allerede ved århundreskiftet vil halvdelen av verdens befolkning bo i byer, og i 2025 to tredeler. Megabyer med mer enn 10 millioner innbyggere vokser frem. Det antas at verden vil ha 27 slike allerede om 20 år. 17 av dem vil ligge i Asia. Det er et enormt økonomisk og teknisk problem - selvfølgelig også et vannressursproblem - å skaffe disse byene vann og sikre avløpssystemer.

På veien mot det som kan fortone seg som et sammenbrudd i verdens vannforsyning, vil vi oppleve alvorlige symptomer. Ett av disse er saltinntrengning i grunnvannet i mange kyststrøk. Middelhavslandene er typiske. For å skaffe nok vann til jordbruksvanning, men også til den økende turismen, tappes de grunnvannsførende lagene så langt ned at saltvannet trenger inn og ødelegger vannkvaliteten.

Som om ikke dette var nok, truer klimaendringer med å snu opp ned på samfunnsmønstre i mange land. Uten mottiltak, kan vi vente en økning i global middeltemperatur på 1-3,5°C og en stigning i havnivået på 15-95 cm i løpet av neste århundre. Mange av de sannsynlige konsekvensene vil vise seg gjennom vannets kretsløp, i form av større utbredelse av jordens tørre områder, men også større nedbør i enkelte fuktige strøk.

Regionale konflikter
«Når krybben er tom, bites hestene». I figurlig mening gjelder det samme for vanntrauet. Når vannet er ujevnt fordelt, eller forringet i kvalitet, oppstår konflikter, nasjonalt og internasjonalt.

Eksemplene er mange: Midtøsten-konflikten om bl.a. Jordan-elven, er velkjent, men langtfra enestående. Egypt, Etiopia og Sudan strides om Nilens vann. Energiproduksjon kan bli kontroversiell når naturverdier og vannkvalitet berøres. Det mye omtalte Gabcikovo-kraftanlegget mellom Slovakia og Ungarn er ett eksempel. I USAs sørvesthjørne er bruk av vannet til irrigasjon øverst i Colorado river blitt et forsyningsproblem for befolkningen nedstrøms, i California.
Det sier noe om mulighetene for internasjonal konflikt at 200 store elver, som til sammen drenerer over halvdelen av landjorden, tilhører to eller flere land. Mange land er nesten totalt avhengige av tilrenning fra naboland for å dekke sitt vannbehov. Gode eksempler fra Europa er Nederland og Ungarn.

Internasjonale vannkonflikter oppstår også utenom grenseelvene. Sure vassdrag med tap av biologisk mangfold, som skyldes langtransporterte luftforurensninger, særlig av svovel og nitrogenforbindelser, har i mange år rammet Skandinavia, og andre land.

Mangler gode instanser
Det bidrar trolig til å forlenge verdens vannproblemer at vi mangler gode nok instanser for en global ressursforvaltning. Bare innen FN-familien er det 24 organisasjoner som alle har vannspørsmål på sitt arbeidsprogram, men ingen av dem har vannressurser som hovedsak.

Det finnes ingen mellomstatlig organisasjon som systematisk og løpende holder regnskap med verdens vannressurser, eller i det hele tatt vurderer vannsituasjonen. Det finnes ikke et godt nok system for overvåking av vannkvalitet. Ingen er i stand til å gi noe tidlig varsel når arealbruk eller misbruk truer med å ødelegge regionale vannressurser. Det finnes ingen internasjonal meglingsinstans for å forebygge vannkonflikter.
Løsninger
Internasjonalt burde ett mellomstatlig organ få ansvar og myndighet for datainnsamling, overvåking og analyse av verdens vannressurser, med hensyn både til vannmengder og kvalitet. Samme organ kunne også gis oppgaven å analysere og gi råd om vannforbruk. Samordning av store fellesoppgaver er i dag vanskelig med de mange, hver for seg sektoriserte, internasjonale organisasjonene med vann på dagsordenen.

På nasjonalt nivå fortsetter ofte vanskjøtselen av ressursene på grunn av uklart ansvar og sterkt oppsplittet forvaltning, ofte med innbyrdes konkurrerende sektororganer. Dette bør møtes med institusjonell oppbygging og bedre lovgivning. Også i Norge er vannforvaltningen sterkt oppsplittet på mange fagdepartementer og direktorater. Sentralisert og sektorvis forvaltning har ofte vist seg lite effektiv for å løse lokale vannproblemer. Tendensen går derfor i dag, og særlig etter UNCED-konferansen, Rio 1992, i retning av at nasjonal vannforvaltning bør skje på det lavest mulige administrative nivå. Alle brukerinteresser og lokalbefolkning må gis muligheter for å delta. Bedre opplæring må til, blant annet av bønder i land som bruker irrigasjon.
Overforbruk må stoppes dersom vi har som mål å bevare vannressursene fornybare og bærekraftige. Det vil si at vi ikke må ta i bruk mer enn at vassdragenes naturlige lavvannføring bevares. Og vi må ikke pumpe opp mer grunnvann enn det som naturlig fornyes fra nedbøren over området. Når konflikten mellom utilstrekkelig tilgang og økende etterspørsel etter vann blir akutt, nytter det ikke lenger bare å søke etter nye kilder. Forbruket må tilpasses ressursgrunnlaget. For å få til det, må vannets økonomiske verdi gis vekt, og økonomiske incitamenter brukes for å oppnå en rettferdig fordeling.

Avtaleverk og samarbeidsorganer i store nedbørfelt tvinger seg frem. Rhinen er et eksempel til etterfølgelse. For å forebygge konflikter, eller løse dem når de oppstår, må vi åpenbart ha både god nasjonal lovgivning og internasjonale avtaler. Allerede finnes faktisk 140 tosidige eller internasjonale avtaler som regulerer vannbruk og vannøkonomiske forhold bare i Europa.

Har vi nok vann?
Svaret er nei hvis både befolkningsøkningen blir så stor som prognosene sier, og vi ikke gjør alvorlige, kanskje dramatiske endringer i forbruk og forurensningspraksis.

Tradisjonell vanningskanal i Skardu, nord i Pakistan. Vannet benyttes både til vasking og som drikkevann for husdyr før det når ut på markene. Foto:Anne Kronen Helgestad.

Får vi derimot forbruk og forurensning under bedre kontroll, kan mye være vunnet. Hjelpemidlene for å nå dit må være mange: data og overvåking, utdannelse og forskning, lovgivning og økonomiske virkemidler, teknologi og forvaltning. Samt god vilje.

Kilde: www.miljolare.no

1/24/2010 7:58:2 Ranveig Tofte
Utviklet av NetPower